Du og jeg og vi to

(Post in Norwegian)

DU OG JEG OG VI TO…KAN LÆRE SAMMEN.

Enda et skoleår som snart avslutter, og dessverre med noen få endringer når det gjelder situasjonen for barna med spesielle behov og generelle vansker. Som spesialpedagog gir meg denne situasjonen stor grunn til bekymring fordi skolen gjenspeiler samfunnet vårt, og det er mange elever som blir gjemt bort eller velger selv andre type segregerte løsninger. Andre elever reagerer også med å utvikle angst, uhensiktmessig atferd og kanskje til og med utagering når de blir ikke utfordret nok.

Som spesialpedagog er jeg opprørt for at skoleledere, lærere, spesialpedagoger og foreldre med barn med spesielle behov blir presset til å følge et firkantet, industriell system. Her er det mange faktorer som spiller i selve resultatene.

Mange faktorer, ingen enkel løsning

Den ene er mangel av kunnskap blant fagpersonene. Ja, det finnes skoleledere, kommunale ansatte og lærere som vet ikke hva det innebærer i praksis med visse tilstander eller utfordringer hos barn. Frykten for å ikke mestre oppgaven og vanligvis legge vekt på hva barnet ikke kan, gjør at det settes hindringer til integrering av barna istedenfor å spille på deres styrker og berikelse av den sosiale og emosjonell miljø på skolen, bl.a.. Samtidig mangel på kunnskap gjør at mange skoleledere kjenner ikke til fleksible organisatoriske løsninger for å ivareta elever med spesielle behov. Universell utforming er et begrep som er i vinden nå spesielt ved bruk av IT, men dette gjelder også arkitektoniske og praktiske løsninger som bør tilpasses mangfoldet. Selve didaktikken kan tilpasses og undervisningsmetoder kan varieres og endres for at barna kan få best mulig læringsutbytte.

Økonomiske ressurser spiller også en stor rolle for å spille imot integrering i skolen. Det er ikke til å stykke under en stol at personer med spesielle behov trenger en annen type hjelp til å kunne delta i hverdagen. Det gjør at det må brukes penger til spesialpedagoger, vernepleiere, assistenter og utstyr for å kunne sikre oss at de kan delta i undervisningen og ellers i samfunnet fordi det er et menneskerett. Jeg som medborger er fullstendig komfortabel i at skatten min skal brukes til alt dette og mer, for at andre kan få leve sitt akkurat som de vil. Men skoleledere sitter vanligvis med et bestemt beløp som må fordeles og dessverre prioritering er alltid et sårt og vanskelig spørsmål. Hvem skal få midler denne gangen? Kunst og håndverk? Gym? Eller satse på smartboard dette skoleåret?

Alt dette påvirker mange ganger muligheten til å kunne gi funksjonshemmede elever, med læreutfordringer eller sosial utfordringer ressursene til å kunne lykkes i hverdagen.

Bemanning for elevene med rett til spesialundervisning inngår som en del av ressursene som settes i andre faktoren, men er en kapitel for seg selv. Mange elever får en god del undervisning fra ufaglærte i skoletiden. Dette er rett og slett fordi det er rimeligere enn å ha lærere eller spesialpedagogene som gjennomfører disse timene, men er dette riktig? Svaret er nei. Det er uetisk og grunnleggende feil at barna med spesielle behov skal få undervisning av mindre kvalitet enn resten av elevene, i noen tilfeller utenfor klasserommet mesteparten av skoledagen bare fordi skoleledere og skoleeiere mangler kunnskap om tilrettelegging og organisatoriske løsninger for å kunne tilby meningsfulle skoledager til alle elevene.

En liten punkt her er også at det må satses enda mer på helsesøstre på skolene, som bør dekke behovet for en voksen som har ansvar for den psykiske helse av elevene på skolen. Ikke glem at mange elever utvikler læreutfordringer på grunn av emosjonelle og/eller psykologiske vansker.

Bare fag på skolen?

Bildet av skole som system er blitt så forenklet og faglig basert at skolene våre har blitt fabrikker av gjennomsnittlige elevene som må prestere på tester for å kunne stråle på nasjonal og internasjonalt nivå. Med andre ord, skolen har blitt synonymt av faglig utvikling. Men er dette den skolen vi ønsker? Hvis man spør hvilket som helst barn på gata hvorfor han går på skolen, han skal først svare det han vet han skal si for å utfylle våre forventinger: «For å lære», men jeg tipper på at de fleste svarer: «For å ha det gøy og være sammen med venner». Og det er nemlig hele poenget mitt.

Hvorfor skal vi segregere elever på grunn av sine faglige prestasjoner, når skolen er mye mer enn det? Skolen er å lære å ta tur når vi leker, skolen er å sitte sammen med vennene sine i storefri, skolen er å kunne være selvstendig og bli en reflektert og kritisk voksen (etterhvert), skolen betyr å lære også at vi er alle forskjellige og vi kan tilbringe tid sammen for det. At sammen er vi sterke.

Den sosiale delen av skolen er nok glemt i den byråkratiske hverdagen på skolen. Selv om både Opplæringsloven kap. 9A og Kunnkapsløftet belyser at “sosial kompetanse bør gjennomsyre all opplæring. For å utvikle elevens sosial kompetanse skal skolen legge til rette for at de i arbeidet med fagene og i virksomheten ellers får øve seg i samhandling og problem- og konflikthåndtering. Opplæring skal bidra til å utvikle sosial tilhørighet og mestring av ulike roller i samfunns- og arbeidslivet og i fritiden”.

Det viser at skolen er stedet hvor mellommenneskelig forhold foregår hele tiden, og de viktigste er mellom jevnaldrende. Det er, sammen med familien, en primær arena for sosial og emosjonell utvikling hos barn. Skolen omfatter mye mer enn fag. Det omfatter små mennesker under utvikling. Hvis vi klarer ikke å tilfredsstille behovene og forventingene til elevene, da er det på tiden å revurdere systemet og begynne på nytt.

Ny tankegang

Derfor ønsker jeg at skolen skal bli en fleksibel og åpen institusjon som klarer å tilpasse seg alle elevene og som bruker forskjellene som styrker. Mange av dere sitter nå og tenker at det er umulig. Men er det det?

Nylig oppsummerte Utdanningsforbundet resultatene fra en elevundersøkelse hvor det viste at «elevene i klassesituasjonen blant annet ønsker å bruke kunnskapen sin i meningsfulle sammenhenger, lære av og med hverandre og i interaksjon med nærmiljøet, ha personlig tilknytning til lærer, og få utfordringer som passer til sine interesser og utviklingsnivåer.»

Og det er jo viktig å ta elevens meninger på alvor, fordi dette er gjennomførbart. Ikke med dagens system, men det er her det vises at omfattende endringer er nødvendige.

Derfor, som fagperson ønsker jeg å kunne ha en skole og et samfunn som gir alle mennesker muligheten til å delta etter egne forutsetningene og etter deres egne ønsker, ikke et samfunn hvor mennesker blir parkert bort fordi de får ikke plass i våre konstruerte firkanter av den «normale» menneske.

Her trengs både organisatoriske og etiske endringer på skolen, som for eksempel:

  • Elevene blir sett som barn igjen og ikke som diagnoser. Elevene bør føle seg en del av et felleskap som ser dem og annerkjenner dem for hvem de er.

  • Lærere og skoleledere får tilbake tid for å planlegge tverrfaglig framfor å fylle papirer.

  • Lærere får tid til å være sammen med elevene, utvikle gode forhold til dem og kunne støtte barn i utviklingen sin. Kunne jobbe med planlegging av tilpasset opplæring er en forutsetning til å kunne få til en helhetlig arbeid i klasserommet.

  • Bundet tid og planleggingsdager kan brukes på en helhetlig faglig utvikling som innebærer samkjøring av både fag, sosial og emosjonell kompetanse.

  • Spesialpedagogene og helsesøstre bør samarbeide med lærere for å støtte og styrke elevene i klasserommet, jobbe forebyggende og bidra til en god psykososial miljø på skolen.

  • I samarbeidet hjem-skole må til en tydelig ansvarfordeling og med et felles mål av å jobbe mot barnas beste.

  • Elevmedvirkning i klasse- og skolemiljø er nødvendig. Elevene må styrkes til å kunne være støtte for medelevene, ansvarliggjøres og veiledes for å få til trivsel og inkluderende miljø på skolen.

  • Synliggjøring av barnevernet som instans i den daglig arbeid, både ovenfor fagpersonell og elevene.

  • Større satsing på bruk av IKT som verktøy for integrering og mestring i klasserommet både for fag og sosial utvikling.

Det er nødvendig å endre kurset nå. Det er på tiden å bruke elevens meninger og statistikkene om segregerte løsninger for å vise at systemet som det er akkurat nå fungerer ikke. Fagpersonell er der til å bruke sin kompetanse for og med elevene, ikke på uendelige møter og papirarbeid. Fokus må bli at alle elevene må bli sett av voksne, og at de må kunne glede seg til å være på skolen med vennene sine for å lære og ha det fint sammen.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s