Kjære moteindustri

KJÆRE MOTEINDUSTRI,

Ta deg en bolle. Dette er et rebelsk brev fra en av dine fortvilet feminist kunder. Ja, vi finnes fortsatt. Grunnen til at jeg skriver dette brevet er fordi de siste årene har vi vokst fra hverandre, du og jeg. Etter en lang tenkepause må jeg innrømme at vi ble aldri bestevenner, du har aldri klart å få det beste ut av meg. I det siste i tillegg snakker vi forskjellige språk og kommunikasjonen har blitt vanskeligere. Men som i ethvert forhold, kriser er nødvendige for å sette en ny standard og kanskje starte på nytt? Jeg, på vegne av mange mennesker der ute, vil få friheten min tilbake. Jeg er lei av mas, av forventninger og press.

Siden jeg var et lite jente har jeg prøvd å følge etter deg. Samfunnet er bygd sånn at den har forventninger etter kjønn, sosial klasse og alder om hvordan vi skal kle oss. Pussige greier, spør du meg. Både du og samfunnet er kompliserte vesener jeg klarer ikke å forstå, analysen blir for omfattende og sammensatt. Du, kjære moteindustri, har sviktet vårt forhold ved å innlede arrangert ekteskap med multinasjonale selskaper, uetiske arbeidsgivere og lydige media som prøver å diktere oss alle andre dødelige. Helst med provoserende og motsigende beskjeder…er det rart at vi lever i livskriser som varer ut 30-årene? Hvis ikke mer?

Heldigvis nærmer jeg meg 40 årene og er sterk nok til å ta opp forholdet vårt. Forholdet vårt startet riktignok i 1976, og etter det jeg har sett på bildene, min kjære mor klarte å kle meg i riktig fløyelsbukser, trange skjorter og noen få forsøk på blomstrete kjoler og rare hatter. Da jeg var 8 måneder gammel prøvde jeg å si ifra på den beste måte jeg kunne, at den dumme hatten som så ut som en full blomst, nektet jeg å ha på hodet. Bildet ble tatt. Den hatten var ditt første dårlig spøk og min første nærkontakt med deg.

Vårt neste møte ble i Birmingham (England) sommer 1986. Denne turen gjorde underverker for selvtilliten min og mine gyldne stunder som selvstendig jente i utlandet, uten at noen skulle fortelle meg hva som var feminin eller ikke. Jeg husker godt at jeg kjøpte meg en genser som i mine øyne var fullkommen. Den var stor nok til å dekke den store rumpa mi og hadde noen nydelige friske grønne striper. Resten var grå. Og jeg, som ble født optimist og ser alltid det beste hos alt og alle, falt for de grønne striper.

Da jeg kom tilbake ventet mitt eget lille samfunn med runde øyne og klar for å ta tempen på meg. Nå hadde hun, den frittalende og rebelsk jente gått helt fra vettet. I følge mange så jeg ut som en gutt (kan ikke skjønne at det er noen galt med det, finnes mange gutter der ute). I følge meg selv, så genseren ut som en fin kort kjole. Genseren, forresten, forsvant på mystiske vis en dag fra skapet mitt, under rykter av å ha fått uhelbredelige hull på seg og livet dens sto ikke til å redde.

Jeg hadde erfart på knapp 10 år hvor sterk du hadde blitt, hvor lite egnet var jeg da til å kjempe deg imot. Du har alltid hatt et hemmelig forhold til samfunnet, siden vi mennesker begynte å ha klær på oss. Og samfunnet er et mønster med tusen hoder, alle med forskjellige meninger og dommer klare til å avgi dom.

Men selvfølgelig, historien av forholdet vårt ender ikke der. Fra min første selvvalgt genser til friheten min i dag, har veien var langt og kranglete. Fast i minnet sitter fortsatt de sterke fargene fra 80-tallet, skulderputene som gjorde at alle kvinner så ut som kloner fra TV-serien «V» eller amerikanske fotballspillere, krøllete hår og blå eyeliner. Det var i 1988 da jeg hadde en annen ut-av-meg-selv opplevelse med deg.

Jeg husker godt dagen jeg måtte gå med mora mi for å kjøpe meg kjolen for min første kommunion. Det måtte være en ordentlig «jentete» kjole. Da jeg fikk se “utvalget” mitt, ble min vanligvis ganske så stor munn forandret til et lydløs lukket skjell. Jeg var i sjokk. Kort fortalt: jeg måtte velge mellom rosa blondete kjoler med sløyfer på skuldrene eller klassisk religiøs stil med strikkede hansker og en liten slør. Pest eller kolera, tenkte jeg da. Valget var ikke enkelt, enten å se ut som ei dokke fra en musikkboks eller å se ut som en amerikansk bryllupskake. Men kjære vene for et press, og til slutt, måtte jeg gi etter fordi alt var bestemt og familien på 24 medlemmer var allerede bedt på en enkel servering på restaurant. Jeg ble tvunget til å se ut som en rosa cupcake. Uspiselig.

Poenget, kjære moteindustri, er at på min egen barnslig måte viste jeg deg nok en gang, at jeg ikke ville. At for en stor dag kan man likevel være seg selv og velge spesielle klær etter eget smak. Men hva skjedde med min første jentete kjole? Jo, nå skal du få høre. Jeg prøvde å ha det gøy på klatrestativer og trær, med mine ubrukelige pynteskoene, den rosa kjole og de teite sløyfene. Så gjorde jeg det likte best og cupcaken sprakk. Fra den dagen av, kalte faren min meg for «vill hest» og mora mi sorger fortsatt over kjolen samtidig som stiller seg uforstående på smaken min. Kjolen var jo nydelig!!.

Du hadde mistet en kamp, men ikke hele krigen. Etter noen års pause, kom vi til en viktig periode. 90-tallet, tenårene, liksom-selvstendighet. Den kaotiske tiden når kroppen går på utviklingen løs, identiteten er på bærtur og alle prøver sitt beste for å passe inn. Vel, da prøvde du deg på nytt. Med høyhælte sko, sminke og kjoler. Høyehæler er pene å se, hvisket du. Gjør beina dine lengre, rumpa blir sprettere og de hjelper deg å ikke se ut som en sopp, fortalte du. Skjønner, jeg er tross alt bare 1,60 cm høy, etter utallige mange standard kunne jeg aldri ha en framtid på catwalken, som politikvinne eller basketballspiller. Men lever godt med det, skal du vite.

Sminke, da…skal ikke du bli penere, se eldre ut, kunne forføre noe? Det gjør ingenting om fargerssesong gjør at du ser ut som en trøtt ugle, bare ta opp penselen og begynn mesterverket. Hvis det blir ikke optimal er fordi du må bytte til enda en annen flott farge og blir forvandlet fra trøtt ugle til en svimmel papegøye. Sånn. Mye bedre!.

Det du ikke skjønte er at jeg, og mange andre, trenger tid til å fordøye endringene i kroppen og sjel, og du kjære moteindustriet forverrer og forvirrer mange med ditt press. Jeg synes du skal ta deg en tur på fjellet neste gang du allierer deg med alle disse photoshoppete motebladene dine. Slutt å harselere med mennesker som fortjener et rolig liv, utforske hvem de er og hva de vil. Du trenger ikke å blande deg inn noe mer i deres liv.

Men historien er ikke helt over ennå. Med en liten hopp i tiden fram til 2000-årene, er jeg en voksen kvinne. Voksen, et begrep som har ikke noe med alderen å gjøre, men med hvor komfortabel du er og hvordan du tar konsekvensene av dine avgjørelser. Jeg ser meg selv som voksen fordi jeg trenger ikke å danse etter ditt fløyte noe mer. Fordi jeg føler meg som en flott kvinne uansett hvor mye du prøver deg med dine rare forslag etter sesong. I går var det dyremønstrete topper, i dag å eie ei jakke som ligner på en 40-årstallet sofa og i morgen er det selvbelysende plattformsko på 20 cm.

Jeg gidder ikke å følge deg noe mer, og i tillegg som kvinne føler jeg et stort ansvar ovenfor andre mennesker. Dette er grunnen til at jeg må tilstå.

De siste to årene har jeg vært utro mot deg. Det er slutt på å kjøpe alt det nye du kommer fristende med, jeg har en glimrende avtale med forretninger som selger brukte klær. Jeg også tar imot klærne som venninner vil ikke ha lenger. Om disse følger dine teite oppskrifter om sesongens «must» eller ikke, bryr jeg meg pent lite om. Du har aldri skjønt at du skal ikke bestemme hva betyr å være kvinne, hva er feminin og hva som er inn. Selv om du prøver deg med fargerike blader skrevet i utenomjordiske språk og som bare fremprovoserer ubehag og usikkerhet hos mange.

Jeg går med høyehæler når det passer meg, går med kjoler etter dagens humor, synes rosa og brun er umulige farger, vokser meg når jeg vil og nekter å bruke penger på dine idiotiske forslag som bare legger penger i andres sine fette lommer. Jeg håper at alle mine medmennesker kan en gang føle like stor frihet som jeg gjør nå.

I tillegg misliker jeg sterk dine forskjellige forhold som sårer, misbruker og utnytter andre mennesker som jobber for at ditt hyperaktiv system skal fungere. Derfor, som kvinne, er jeg nødt til å gjøre det slutt. Og be deg igjen om å ta deg en bolle. Ring meg gjerne igjen hvis en gang ordner du opp i systemet ditt og er klar til å ha et fri, etisk og likeverdig forhold.

Med vennlig hilsen

Sonia

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s