Moralsk pisking og avledende kritikk

Med et skinnende nytt år har vi kvinner blitt nødt til å få (enda) en snill «oppfordring» i media på tampen av fjoråret. Midt i juleferien. Denne gangen var det Anne-Kari Bratten som uttalte at «Kvinner må jobbe mer!!» i Dagbladet 28.12.2013

At denne oppfordring kommer igjen etter store debatter i media om feminisme, likestilling og forskjellige forslag fra den nye regjeringen i kvinners stemmerettsjubileet, er nå på grensen til latterlig. Samtidig er disse oppfordringene et farlig tegn på at mange mangler fortsatt grunnleggende kunnskap om likestillingspolitikk og arbeidslivspolitikk i dynamiske sosiokulturelle kontekster. Vi fortsetter å diskutere og peke på såkalte “skyldige” som bidrar lite eller ingenting til velferdssamfunnet. Det vil si, det tas en liten fragment av det store puzzlespillet og vurderes kun fra et økonomisk ståsted. Hvor begrenset og villende er ikke det?

Moralsk og psykologisk sett er forkastelig å prøve å finne syndebukker i offentligheten. Dette er bestandig en lettvint oppgjør når en mangler kunnskap (eller kanskje er det vilje?) om hvordan kan systemene forbedres for å tilpasses hverdagen til mennesker. Etter min mening er vårt system på direkte kollisjonskurs mot vår hverdag. Det offentlige skal ha innvirkning i vårt privat sfære men det skaper store diskusjoner om det skjer motsatt vei. At vi prøver å gi en viktig plass til vår privat sfære i det offentlige.

De siste tiårene har det vært store teknologiske endringer i de fleste verdensdeler som gjør at våre oppgaver i hverdagen kan utføres raskere samtidig som grensene mellom private og offentlig sfære er blitt mer utydelige. Her beveger vi oss i lynfart mot det ukjente mens mange bruker tid til å peke på andre grupper mennesker fordi noen deler av systemet fungerer ikke optimalt etter økonomiske standard.

Personlig blir jeg provosert av utsagnet om at kvinner må jobbe mer. Jeg synes at når man først skal komme med en spiss uttrykk, er det på plass å finpusse retorikken og reflektere over konsekvensene av egne tanker før man uttaler seg. Er det slik at man må alltid skape debatt på bekostning av mennesker? Jeg forventer også av offentlige figurer at de skaper debatt ved å evaluere hullene i systemene, komme med forslag til forbedringer og kan foreslå tilpassing av prosesser for at alle kan delta i arbeidslivet ut ifra egne ønsker og forutsetningene. Noen jobber 100% og vil gjerne jobbe 130%, mens andre vil jobbe 80% og kan jobbe 20%. Slik er virkeligheten.

Forståelsen i begrepet «jobb» i denne oppfordringen er selvfølgelig «lønnet jobb». Jobb som gir inntekt til arbeidstakere, profitt til arbeidsgivere og skattene til velferdssamfunnet. Grov oppsummert. Men jobb er mer enn det. Å drive med moralsk pisking i offentligheten er urettferdig og har motsatt effekt enn det sikkert var ønsket. Dessuten, når har psykologien sagt at mennesker blir motivert av å bli irettesatt med pekefingeren og konstant utfordret av skyldfølelse?

Å være en person med tilgang til media krever mot til å uttale seg men også fornuft til å tenke på ringvirkningene meningene kan forårsake. Da jeg først leste Brattens utsagnet tenkte jeg også på begrepet «frisk» som hun bruker under intervjuet. Ingen levende vesen er uendelig frisk. Alle vil ha i løpet av sitt liv behov for medisinsk behandling, omsorg og økonomisk støtte i et kortere eller lengre tidsperiode. Derfor tenkte jeg på alle mennesker med kroniske sykdommer, mennesker med funksjonsnedsettelser, aleneforsørgere og frittenkende personer som bestemmer at over en periode, skal de delvis utføre belønnede jobber for å få hverdagen til å fungere med godt bevart helse.

Det er med vilje at jeg har oppgitt en bestemt grupper mennesker. Fordi sosialt sett blir vi alle fortsatt sett på hva vi «mangler» men ikke for våre ressurser og styrker. Fordi for meg personlig er flesteparten av befolkning friske til å jobbe en del, men systemet og noen av deres utøvere mangler kunnskap og vilje til å kunne tilpasse seg. Tilpasninger kunne gi alle en balanse i livet mellom lønnet og ulønnet aktivitet, familie, venner og fritid. Det nye perspektivet av begrepet «frisk» bør gjenspeiles i lovverket, retningslinjer og arbeidslivet generelt. Fordi selv om det fins ingen som er 100% frisk er de aller fleste friske nok til å jobbe med tilpasninger og/eller hjelpemidler.

Så jeg spør igjen, hvorfor peke i dette tilfelle på friske kvinner i debatten om arbeidsdeltakelse? Fra min side vil gjerne også oppfordre menn til å dele styring i huset, til å vaske mer, besøke eldre slektninger oftere, bli oppmerksomme elskere til kjærestene sine, være mer involvert i familieaktiviteter og drive med mer frivillig arbeid. Er det noe som synes at dette skulle være en rettferdig generalisert oppfordring i offentligheten? I think not.

Kjernen er at deltidsarbeid er nødvendig per dags dato for å få samfunnet til å fungere på en inkluderende måte i det statiske systemet vi har nå. Så hvis deltid er så uønsket fra flere sider, må systemet evalueres tverrfaglig og tilpasses samfunnsendringene, både med tanke på befolkning, teknologi og velferdsrammene. Vi må våge å tenke nytt, vi må tenke helhetlig. Siden det er slik at vi fortsatt befinner oss i en tid hvor alle løsningene må være enten alt eller ingenting (sukk!), er det umoralsk og urettferdig å skylde på menneskene når de velger deltid, frivillig eller ei.

La en løsningsorientert og systemkritisk debatt starte. Jeg vil gjerne høre fra alle slags mennesker i forskjellige livssituasjoner om hvordan kan systemet endres for at de kan delta mer i lønnet aktiviteter, få til et verdig liv og kunne føle seg fri til å bestemme selv.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s