Født i feil land

I det siste er det mange som har løftet blikket på mennesker som ønsker å skifte kjønn fordi de føler at kroppen samsvarer ikke med kjønnet de føler de hører til. I en lignende linje av manglende tilhørighet, fikk jeg en åpenbaring etter en samtale i dag. Jeg ble født i feil land.
Som innvandrer har jeg blitt spurt mange ganger om grunnen til at jeg kom til Norge siden altfor mange har tatt for gitt at det var på grunn av en mann. I mitt tilfelle er dette så langt virkeligheten som det går an. Jeg kom til Norge på grunn av eventyrlysten. Når jeg angir dette svaret jeg kan se skuffelse i noen sine øyne mens andre sier at det var modig gjort. Jeg, for min del, kan bare si at det var utrolig lærerik og morsom. Riktignok ligner jeg ikke på Thor Heyerdahl men jeg har en passe dose nysgjerrighet som førte meg til kalde Norge.

Men tilbake til min samtale i dag. Det var hovedsakelig tre spørsmål som trigget min konklusjon og som oppsummerer ganske greit hvorfor jeg følte at jeg bodde i feil land mens jeg vokste opp. Første spørsmål gikk rett i stereotypefella. «Liker du å være på kjøkkenet?» Svaret er en klar nei. Dette spørsmål hadde selvfølgelig bakgrunnen i at jeg er spansk og kvinne. På dette tidspunktet lurer jeg på når skal bli kvitte oss med det forbaskede bilde om et smilende kvinne med forkle som hakker hvitløk mens hun hvisker noe glosser på spansk? Jeg står på kjøkkenet kun når det er høyst nødvendig for å dekke mine og mine barns grunnleggende behov for å bli mette. Utover dette er det ingenting som fanger min oppmerksomhet akkurat i det nevnte rommet og det viktigste er at jeg har ikke tenkt å endre på det heller. Lever et fredelig ikkeeksisterende forhold til kjøkkenet. For å gi et perfekt eksempel om hvordan kulturelle forventninger følger en over grensene, er at min kjære mor prøver fortsatt å motivere meg inn på kjøkkenet på en særdeles lite subtil måte. De siste årene har hun sendt via epost eller tatt med seg utallige mange oppskrifter, velvitende om at jeg stabler dem i boden og ellers blir slettet ved «uhell». Hun tenker sikkert at det er verdt et forsøk med null resultater.

Samtalen gikk videre, og da kom andre spørsmålet. Nemlig mitt forhold til religion. Svaret er at selv om jeg skulle få et saftig tilbud med mange null, skulle jeg ikke begynne å tro og besøke en kirke. Jeg ble døpt katolsk, måtte ta min første kommunion og da tiden for konfirmasjonen kom nektet jeg for fullt å gjennomføre det. Det føltes fullstendig galt. Som det er alminnelig visst, konfirmasjon betyr jo «bekreftelse», og i en religiøs forstand betyr det at du bekrefter alle historiene og mandatene en religiøs institusjon har skapt. Dette var svært problematisk for meg siden ingenting verken rundt institusjonen eller religiøse doktriner ga mening for meg. På vei til å bli voksen så jeg enda mer direkte inkonsekvente beskjeder mange religiøse institusjoner sender til mennesker, noe som etisk sett er på grensen til manipulering. I min familie var det en utfordring at ei kvinne nektet å dra til kirke og konfirmere seg, så jeg kom helskinnet ut av det med stempelet av å være rebell og for at jeg helt klart skal til helvete en vakker dag.
Per dags dato har jeg større og større tvil på at med min tankesett og etiske regler finner jeg svar til mine eksistensielle spørsmål gjennom religion. Tvert imot, med årene er min erfaring at både på individ- og samfunnsnivå er det et problem når tro blander seg med politikk og samfunnsinteresser, noe som blir til et undertrykkende røre. Et perfekt eksempel er siste lovendringene i Spania som er direkte forårsaket av den rollen katolske kirken spiller i nåværende regjeringen, hvor biskopene tar uhemmede bilder sammen med ministre mens de skravler om hvordan føre landet tilbake til middelalderen over et glass vin. Velsignet vin, vel og merke. Derfor tenker: Vekk med religion, velkommen privat tro. På dette tidspunktet mitt samtalepartner hadde rukket å bli kvalt med kaffen og hadde begynt å tenke at jeg hadde blitt utkastet av min familie. Det viser, nok en gang, at kvinner må være vesener som følger tradisjoner uten å stille et eneste spørsmål, så lenge vi får et klapp på hodet og et kjøkken å utfolde oss i.

På slutten, måtte jeg jo krone mitt prinsipiell mesterverk med min ide rundt familien. Det er vel kjent og mange har et bilde godt skapt i media om hvordan latino familier er. Joda, store sammenkomster med masse god mat, vin, høylytte samtaler og prat til midt på natta i varme sommernettene. Sannheten er at dette har også en annen side. En side hvor individet har lite rom til utfolding, hvor grensene til gjensidige respekt blir visket bort og hvor fellesskapet bør dyrkes mer enn enkelte har lyst til. Denne mannen spurte om jeg savnet familien min. Jeg gjør det, selvfølgelig. Men å savne dem betyr ikke at jeg kunne leve i nærheten av dem, spesielt fordi forventningene til hva jeg burde gjøre som datter, søster, kusine eller niese er høyere enn det jeg har lyst til å innfri. Dette har jeg vært tydelig på. Jeg elsker familien min…på avstand. Dette har nemlig også gitt meg tittelen av Isdronningen selv om det stemmer ikke med virkeligheten. Det er kun en tolkningsforskjell om hvor mye må jeg innfri deres forventinger om sitt bilde om meg som kvinne i en bestemt posisjon i familien.
Dette fikk meg til å huske perioden da jeg flyttet hjemmefra. Etter latino standard var det altfor tidlig, siden jeg flyttet som 22-åring alene til et annet land. Min far klarte faktisk å sette ord på kjernen av hele konflikten: «Hvis du i det minste skulle ha dratt sammen med en kjæreste…kan ikke du bare komme tilbake? Hvem skal passe på meg?». Mange kvinner ligger bevisstløs akkurat nå etter å ha lest dette, men svaret mitt ble veldig lite populær og det ble fort betegnet som selvsentrert, lite gjennomtenkt og enda en gang, rebelsk.

Derfor velger jeg å bli i et land hvor de fleste har ikke forventninger basert på kjønn eller familieposisjon. Det er faktisk befriende å unngå og måtte forsvare sine egne valg, og enda viktigere, å vite at jeg har friheten til å ta mine egne valg uten å få noen stempler på grunn av mine meninger.

Jeg synes likevel at denne samtalen oppsummerer godt hvorfor jeg hørte aldri i mitt land. Jeg passet rett og slett ikke inn. Ikke at i Skandinavia har vi fullkommen likestilling eller at jeg i det hele tatt slipper å høre fordømmende kommentarer om mine valg som kvinne men det er helt klart en annen sosial setning rundt kjønn og sosialkulturelle forventinger. Likevel fikk samtalen en lykkelig slutt da han sa: «Du er en sterk kvinne». Og det har han helt jammen rett i.

Advertisements

2 thoughts on “Født i feil land

  1. Jeg leste bloggposten din med stor interesse. Du er så veltalende og tar opp viktige spørsmål. Jeg følger også med deg på twitter. Jeg synes du svarer godt på spørsmål som jo egentlig kommer fra stigma. Og jeg liker ditt svar. Jeg tror ikke det går an å komme fra “feil” land eller familie. Og rollene i familien er kanskje forskjellig fra land til land..? Men om jeg ble spurt om jeg likte å stå på kjøkkenet så ville mitt svar være et umiddelbart nei. Og jeg kan kjøpe mat og ferdigretter. Men mest av alt liker jeg å gå på restaurant sammen med venner. Jeg synes du skal fortsette å ta opp og diskutere sentrale spørsmål som dukker opp underveis. Og fortsette å være det medmennesket du er. Lykke til:-))

    1. Tusen takk Emma for en fin tilbakemeldingen og for at du har tatt deg tid til å lese posten. Jeg er enig i at en del kommer fra stigmatisering av enkelte grupper, noen ganger er det kvinner, funksjonshemmede, homofile eller andre såkalte “minoriteter”. Rollene i familiene varierer fra land til land men jeg har opplevd at det tilegnes spesielt vekt til hva enkelte bør gjøre avhengig av hvor de kommer fra.
      Forhåpentligvis gjør denne korte posten at vi kan reflektere litt over våre forvetninger og begynne å se andre som de er. Våre medmennesker.
      Ha en fin kveld, det er også en glede å følge deg på Twitter 🙂

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s