Om reisen til friheten

Nå er det en stund siden sist jeg hadde skrevet på bloggen. De siste måneder har jeg vært opptatt med akademiske oppgaver, jobb og planlegging av min første reise alene på tolv år.

Dette i tillegg til min vanlig hverdag alene med barn, har resultert i en bevisst tilbaketrukken holdning i sosiale medier.

De siste årene har jeg gjenreist meg selv. Omstendighetene viste veien direkte mot frykten, og det kommer alltid noen øyeblikk i livet hvor vi ikke kan rømme lengre. Enten løses konfliktene eller historien er dømt til å gjenta seg.

Jeg valgte å løse dem. Med god hjelp rundt meg, var jeg innstilt på at nå var det nok. Frykten min rammet ikke bare meg selv, men også barna mine. Og dette gjorde forskjellen som ga meg styrke til å krasjlande først, for så bygge meg opp igjen som person.

Ombygge eller gjenoppdage meg selv?

Å leve i frykt for meg betydde å gjemme meg selv. Jeg gjemte meg ved å spille dum, ved å dra på fester og drikke for å bli likt. Frykten gjorde at jeg ville være en del av gjenger jeg egentlig ikke likte. Frykten gjorde at jeg valgte romantiske forhold som bare gjentok mønstre som var svært ødeleggende for meg.

Heldigvis har jeg også hatt venner som har snakket tydelig til meg. Som med kjærlighet har gitt meg beskjed for å bevisstgjøre meg om alt dette og som har støttet meg opp i denne oppstarten.

En kveld, i en periode hvor jeg var såpass nedkjørt at jeg klarte ikke å komme meg ut av senga på flere måneder, hadde jeg en sterk følelse. En følelse om å finne meg igjen. Jeg visste ikke hvordan eller hvor lang tid dette skulle ta, men å ligge i mørket var min mulighet til å virkelig være meg selv uavhengig av frykt, skam eller andres meninger. Dette var min mulighet til å starte på nytt.

Den natta var slagsgivende. Jeg skulle inn på eventyr.

Nå sitter jeg og skriver om det øyeblikket nøyaktig tre år senere. I dag lever jeg stort sett i fred, akkurat som jeg ønsker. Jeg har oppnådd det punktet som tar meg tilbake til da jeg var 8 år. Jeg er meg selv og er tilfreds med det. Det er befriende, denne roen i sjelen er den beste belønningen jeg har hatt på tretti år.

Å leve uten frykt

Reisen til Irland var en god planlagt tur hvor målet var å følge hjertet mitt. I nesten 20 år har jeg prøvd å leve etter hva andre mener hva jeg skulle gjøre. I min usikkerhet fulgte jeg deres meninger, og levde i et tåke. Jeg levde en løgn styrt av frykt.

Det siste året har jeg trosset frykten enda mer, og har klart å flytte til et sted nær sjøen, fordi det er på slike steder hvor jeg finner ro. Jeg har klart å yte på jobb, hvor min tanke har vært å være der for andre mennesker som befinner seg i overganger i livet. Jeg har valgt å møtte dem med kunnskap like mye som med hjertet. Det gjør at jeg kan overleve i et system fullt av regler, økonomiske kutt og effektivisering. Jeg kan overleve i en verden hvor mennesker lett blir til tall. Det siste året har jeg også fullført en mastergrad. Overraskende nok ga den ikke den følelsen jeg hadde forestilt meg. Etter muntlig eksamen fortsatte jeg livet som ingenting hadde skjedd. Det var jo fint å bestå, men jeg har konkludert at for meg det viktigste var å bli kjent med situasjonen til andre foreldrene. Å kunne lese om deres erfaringer, følelser og hverdagen som presenterte seg for meg som en verden full av hverdagshelter som prøver å få livet til å gå under trange rammer og stor grad av uforutsigbarhet. Jeg følte meg ydmyk og beæret av å kunne få et lite blikk i deres verden. Ellers, å gjennomføre mastergraden har vist meg at for meg det akademiske verden virker akkurat nå altfor fjern fra virkeligheten.

Jeg vil ikke leve blant regler og frister, jeg vil virkelig leve. Trosse min egen natur og prøve å komme i kontakt med flere mennesker. På et dypere nivå.

Reisen med Fr. Ensomhet

Jeg var to uker i Irland. Jeg kan ikke telle hvor mange ganger både før og under reisen har jeg fått spørsmål med undring om jeg reiste alene. Vanligvis oppfulgt av stillhet, i andre tilfeller oppfulgt av kommentaren «You’re a wild woman».

I begge tilfeller følte jeg mye ro, jeg har kommet til det punktet hvor jeg lever i fred med hva andre kunne mene om hva jeg gjør. Jeg smiler og respekterer det, jeg tar det faktisk som en kompliment. Hvem vil tross alt være temmet?

Jeg hadde gledet meg til reisen med Fr. Ensomhet. Vi er gode venner, og hun har gitt meg større innsikt over meg selv under reisen. Dette var en reise for å bli enda bedre kjent med meg selv, og det var nødvendig å gjøre det alene. Med flotte utsikter og mye tid til meg selv. Jeg hadde ingen planer og turguiden brukte jeg for å se på bilder, for å pirre nysgjerrigheten min, men jeg fulgte ikke et eneste råd i boka.

I løpet av denne turen har jeg ikke hatt regler, jeg har bare fulgt hjertet. Og reisen var full av skatter og fine øyeblikk som jeg har skrevet i en dagbok. Det har vært utrolig konstruktiv å kunne sette på papir alt jeg tenkte, opplevde og følte. Skrive dagbok har gitt meg muligheten til å reflektere og synliggjøre overfor meg selv hva vil jeg innerst inne. Dagboken er et glimt av den personen jeg er og ønsker å være, enda viktigere, hvordan jeg ønsker å leve livet mitt fra nå av. Dette var kun mulig å få til i selskapet til Fr. Ensomhet.

Noen få svar, et steg om gangen

Etter to uker med flotte turer, en god del hvile og tilsvarende del med lesing av irsk litteratur, har jeg ikke fått mange svar. Det er mye som står uavklart men jeg bryr meg egentlig ikke. Uvissheten har jeg innforstått som en del av å leve.

Den eneste jeg har avklart at jeg vil kunne hjelpe andre mennesker mens jeg oppdager veien videre. Hvordan og hvem skal jeg avklare senere, men akkurat nå vet jeg at jeg kan ikke hjelpe mennesker i den graden jeg ønsker gjennom flotte papirer skrevet etter klare regler. Jeg kan ikke hjelpe mennesker gjennom en skjerm og sterke diskusjoner om emner som opptar meg. Jeg kan ikke hjelpe mennesker ved å tenke at jeg er ikke god nok.

Akkurat nå vil jeg fortsatt holde for meg selv hva blir veien videre, det lite jeg har avklart gir meg glede og jeg vil nyte det selv. Det kjennes riktig for meg å ta noen bestemte steg samtidig som det er skummelt fordi det betyr å vise meg selv overfor andre, det innebærer å vise en sårbarhet jeg føler meg fortsatt ubekvem med. Men slik blir det. Jeg er fullstendig klar over at jeg vil leve på min egen måte, og da må jeg ta sjanser.

Sjansene av å vise meg selv. Sjansene av å vise min sårbarhet.

Da får jeg utforske veien videre mens jeg tar et steg om gangen.

Advertisements

2 thoughts on “Om reisen til friheten

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s