Praksisveiledning: menneskelig og faglig møtepunkt

For første gang har jeg vært praksisveileder for spesialpedagogikk masterstudenter. Siden jeg kjenner godt til oppbygging av mine egne studier, målet med å bli veileder var å gi studentene mulighet til å få en kort innføring i rollen vår som spesialpedagoger i tverrfaglig team i rehabiliteringsfeltet.

En måneden før oppstart mottok jeg retningslinjene for meg som veileder og for hva som forventes under praksisperioden. Dette har vært et nyttig verktøy for meg under individuell veiledning av studenter, samtidig som jeg har bakt inn presentasjoner av rammene og verktøy vi bruker for kartlegging med voksne.

Pasient turnover på seksjon til Vurdering på Sunnaas sykehus HF, hvor vi har korte opphold fra 3 dager til 2 uker, gjorde at jeg måtte lage ukeplaner for studentene med økende grad av selvstendighet i deres oppgaver. Variasjon og relevans i spesialpedagogisk kartlegging og tiltak har vært viktig for meg å presentere for at studentene kunne relaterte til teoretiske fag.

Veiledning, en gjensidig læring

Det er nemlig ikke kun studentene som har lært noe nytt i praksisperioden. Jeg har selv oppfrisket mine ferdigheter med å organisere, formidle faglig kunnskap, vurdere og reflektere mye mer over min egne arbeidsoppgaver.

Under individuell veiledning har vært et mål å vite hva de ønsket å fordype seg videre på, ut ifra pasientene de hadde tatt ansvar for kom det problemstillinger som ga meg innsikt i hva studentene trengte å erfare i praksis. De har blitt sterkt oppfordret til å delta på tverrfaglige møter med hele teamet bestående av leger, sykepleiere, psykologer, sosionomer, ergoterapeuter og fysioterapeuter.

I denne kommunikasjonen kom blant annet ønsket om å bli kjent med verktøy innen yrkesveiledning tilpasset mennesker med spesielle behov, kvalitativ tolkning av resultater tatt gjennom kartleggingsverktøy av grunnleggende ferdigheter og tilpasning av digitale hverdagshjelpemidler.

Tross høy faglig engasjement og produktiv drøfting rundt konklusjoner, det var nemlig en samtale vi hadde første uke som jeg sitter fortsatt og reflekterer rundt.

Hvordan skal vi snakke med pasientene?

Overraskende og uventet kom spørsmålet. Jeg hadde foran meg en engstelig student som for øvrig hadde god erfaring fra flere omsorgsoppgaver, men jeg forsto at hennes rolle som spesialpedagog innebar mer ansvar. Dessuten, mange mennesker som kommer til oss pleier å ha et komplisert medisinsk bilde som tydeligvis gjorde studentene usikre. Hun hadde blitt overveldet av lappene vi bruker i samfunnet. Kategoriseringssystemet hadde bygd en -forhåpentligvis- lite mental mur. Vi og dem.

Jeg husker første svaret mitt: Vi snakker med pasienter som vi gjør med andre mennesker. Du ser dem, du annerkjenner dem. Første kartleggingssamtalen er ikke bare for å hente inn nødvendig informasjon men nemlig for å bli kjent med et medmenneske. Så vær deg selv, se dem i øynene og prøv å få frem deres ressurser. Dette kommer til å gå bra.

Samtalen utviklet seg videre, vi gikk gjennom samtalemalet og de øvde litt med hverandre. Deretter observerte de meg og min kollega Kristin Hovstein Vanebo sammen med nye pasienter. Overgangen til selvstendighet ble trygg, i hvert fall det var det som var ønsket.

Hennes spørsmål tyder på hvordan gjennom bruk av merkelapper kan vi glemme menneskene bak. Jeg har alltid ment det og står fortsatt på det: jeg diagnose sier meg kun hvordan en kropp fungerer, men det sier meg ingenting om personen.

En ny erfaring nærmer seg slutten

Neste uke er siste uke av praksisperioden, og den blir roligere. Avsluttende samtaler, rapport innlevering og siste innføring i tilpasning av digitale hjelpemidler.

Jeg er spent på å høres deres tilbakemeldinger, om hvordan de har opplevd praksisopplegget, hva har de lært, hva er tankene videre. Det viktigste for meg er å vite hva kan jeg gjøre bedre som veileder, har jeg klart å gjenforene deres kjente teoretisk bakgrunn med hva vi gjør ute i feltet? Opplever de vinklingen jeg valgte som nyttig for deres profesjonell utvikling?

Mange spørsmål gjenstår. Likevel håper jeg at budskapet jeg har forsøkt å formidle har kommet gjennom. Spesialpedagoger er mennesker som jobber med andre mennesker. Så enkelt men likevel så komplisert.

Så lenge de velger å bruke deres faglig kunnskap til å bistå andre mennesker, er jeg tilfreds med denne praksisperioden. Personlig har det vært moro å kunne komme nærmere undervisning igjen og kunne overføre det lite jeg har lært på to år på Sunnaas. Veien er lang og kanskje blir en ny praksisperiode i fremtiden.

Jeg vil gjerne takke Kristin og teamene 4 og 5 i seksjon for Vurdering for støtten og tålmodigheten med studentene. Flott teamarbeid nok en gang.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s