Kunsten å være alene

Det er merkverdig hvordan været påvirker noen av oss. I det høsten nærmer seg, går jeg direkte inn i reflekterende modus. For meg er det ikke tungt gruble i timesvis, men innimellom savner jeg å kunne dele disse tankene med noen.

Jeg synes at mørke kvelder med frisk luft og stillhet rundt meg faktisk er koselige stunder i min egen ensomhet. Sommerlyset her i nord blir for mye av det gode, og jeg gleder meg hvert år til å kunne legge meg når det er mørkt ute.

I det siste har tankene gått rundt forskjellen i hvordan jeg ser meg selv og hvordan jeg tror andre ser meg. Dette er helt vesentlig, spesielt fordi jeg er alene og fordi jeg kunne tenke meg å være i et forhold, en gang før jeg fyller 100 år.

Titt og ofte ser jeg rundt meg og ser hvordan andre håndterer mellommenneskelige forhold. Jeg innrømmer at det virker mer avslappende å være i et forhold fordi man slipper å lure på hva oppførselen til andre kan bety, om det er noen skjulte signaler enkelte sender eller om en er tiltrekkende nok for enkelte. Jeg stresser ikke nødvendigvis med dette, men jeg lurer veldig på hvordan andre forholder seg til nettopp denne kontakten som kan være begynnelsen til et vennskap eller noe mer.

Samtidig føler jeg at det går for fort i svingene og etter å ha prøvd moderne verktøy for å bli kjent med andre single står jeg på stedet hvil. Det er både tids- og energikrevende å måtte forholde seg til ukjente som ønsker å være i et forhold. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi vi lager forventinger og tidspress som gjør at det føles helt kunstig for meg.

Mange av oss har vært med på såkalte «dater», noe som jeg oversetter til emosjonell stressende intervjuer hvor hver enkelt kommer med sine forventninger, lager sine egne fantasier om den andre og bruker mye tid man kunne faktisk bruke på noe avslappende og koselig. Selvsagt er dette satt på spissen, jeg er klar over at mange opplever å møte fremmede som svært morsomt og berikende, men noen av oss trenger å møte andre uten så mange regler som virker kvalmende.

I dag lurte jeg på hvor muligheten har blitt av, å bare bli kjent med en person som det kommer uten press og stress. Nå til dags er vi pålogget 24 timer i døgnet og vi kan velge andre single som vi velger frukt på Kiwi-butikken. Nei, i dag har jeg lyst på gul eple selv om en rød eple skulle passe bedre, men den grønne eple er også fin, la oss ta en bit.

Ved å ha så mange mennesker å velge imellom gjør at vi ikke greier å fokusere på hver enkelt for det den er. Vi fokuserer kun på våre forventingene til hvordan det kan bli med vår perfekt fantasimenneske.

Alt blir til en formålsløs konkurranse hvor karakterer vi legger vekt på, ikke trenger å treffe trekkene som er nødvendig for å bygge et sunt og positivt forhold. Ingen liker å bli sammenlignet med andre, enda mindre måtte selge et bilde av seg selv kun for ren markedsføring i sjekkemarkedet.

Rangering av ønskede partnere

Ja, mange gjør det. Lager lister om ønskede trekk hos en ønsket partner kan være avklarende, men i tillegg å rangere mennesker ut ifra livssituasjon kan være direkte krenkende.

Jeg kan bare snakke for meg selv. Som 40 åring, singel og med to barn, har jeg skjønt at jeg overhodet ikke står høyt i rangering hos mange menn. Det er ikke alderen som trekker meg ned i disse rangeringene har jeg skjønt, men det faktum at jeg har to barn, det gjør at jeg kan ikke vie livet mitt fullt og helt til en annen voksen. Ikke at jeg skulle gjøre det om jeg var barnløs heller, men det er en annen sak.

Det stemmer at i løpet av de siste 6 årene har jeg fått vite, både direkte og indirekte, at jeg må nesten være takknemlig og bygge et alter til gudene for at jeg i det hele tatt får litt oppmerksomhet innimellom. For meg er det uforståelig at andre voksne mennesker forventer å ha et forhold med samme intensiteten i begynnelsen som når man er på ungdomsskolen, men det er greit. «Du må være veldig opptatt!» eller «Jeg hadde aldri tenkt å være sammen med en alenemor, men du er jo grei», er noen av gullkornene jeg har hørt. Jeg blir ikke opprørt lenger, jeg bare lurer på hva det er som foregår inni skallene til voksne mennesker som greier ikke å bli kjent med meg som person istedenfor å tenke på sine egne umodne behov om oppmerksomhet. Kanskje er det mange der ute som trenger en eller to fritidsaktiviteter? Jeg skal ikke stå der å underholde noen, og enda mindre være tilgjengelig for å fylle et tomrom man ikke greier å fylle selv.

Så jeg har skjønt at uansett hvordan jeg er som person, finnes det faktisk menn der ute som synes at jeg mister «poeng» for å ha en bestemt livssituasjon. Det er virkelig merkelig.

Grublingen fortsetter

Så her sitter jeg og fortsetter å tenke over situasjonen. Hvorfor er det slik at vi må sette andre mennesker i bås istedenfor å bli kjent med dem?. Hvorfor har noen behov til å få oppmerksomhet av fremmede for å ha et snever følelse av det som kan ligne på å føle seg elsket?

Så mange sitter dag ut og dag inn, bruker hundrevis av penger og mister nattesøvnen fordi vi har skapt et samfunn hvor tidspress har tatt over for gleden av å bli kjent for de vi er.

Det er naturlig å ønske seg å være sammen med en annen person, vi er jo skapt til å ha kontakt med andre. Noen har nok med vanlig omgang med venner og familie, mens de fleste av oss ønsker å være sammen med en person vi kan dele tid og opplevelser med. Men er det virkelig så ille å tilbringe tid med seg selv når en ikke finner en person som får frem det beste hos oss og som bidrar med ro i livene våre?

Forrige helg var jeg på kino og så «The Lobster», en underholdende surrealistisk film fra Giorgos Lanthimos som beskriver på en meget sarkastisk vis reglene i samfunnet rundt par og single. Bakgrunnen for historien er et dystopisk parallelt samfunn hvor single mennesker blir sendt til et hotell hvor de har 45 dager på seg for å finne en partner ellers blir de forvandlet til et dyr de velger selv. Parene som møtes må tilbringe to uker sammen først ved å dele rom, deretter ved å bo i båt i to uker til. Krangler de mye eller blir de uvenner, får de barn fordi det er kjent at barna hjelper alltid i skrantende forhold. Utenfor hotellet, har noen enslige skapt sin egen gruppe som bor i skogen med et sett regler, blant annet hvordan de skal forholde seg til hverandre og hva som er lov til å gjøre for å unngå å forelske seg i hverandre.

Hva er moralen i filmen? Jo, at kjærlighet oppstår utenfor regler og uansett hva andre kan mene om hva som er riktig og galt. Men til syvende og sist viser filmen noe jeg mener selv: at å lage regler rundt det å skaffe seg kjæreste er ikke bygd på hva som passer oss best, men kulturelle betingelser på hva som er tillat og riktig.

Kunsten å være alene i sprinten

Etter å ha sett filmen innså jeg at en oppdiktet filmatisert historie er en nøye ironisk analyse av eksisterende regler i samfunnet. Så mens mange surrer i spinn og stresser rundt for å finne en partner, sitter jeg her og….grubler. Ikke at jeg blir særlig klokere av det, men jeg tror jeg forstår at alle vil føle seg sett og elsket. Spørs om målet er at vi velger å finne et raskt forhold for å dekke over ensomheten eller om vi faktisk venter til vi møter en person som vekker gode følelser i oss. Jeg velger det siste, selv om jeg må vente litt lengre. Forhåpentligvis blir det et godt og balansert resultat til slutt.

Man skulle tro at vi ikke har nok stress og press på jobb, studier og ellers våre surrealistiske milepæl for å vise hvor suksessrike vi er, men at vi i tillegg må stå klare til å være den perfekte versjonen av det som er forventet av oss etter kjønn, alder og sosial status.

Jeg velger å avbryte sprinten og heller nyte turen. Forhåpentligvis er det noen der ute som også vil gå i rolig tempo og bare ta en prat. Kanskje se hva som skjer og fokusere på hverandre. I mellomtiden skal jeg bli gode venner med mørket, min ny oppfunnet blomster-te og mine grublerier i stillheten. Det er å være en kunstner i å være alene.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s