Vi er glass

Noen dager vet du at du skal ha et spesielt møte med et annet menneske. I dag var jeg forberedt på å møte en person som har opplevd et stort tap i livet. Det eneste jeg kunne gjøre var å holde henne i hånda i mørket. Mitt livserfaring, min faglig kunnskap betydde ingenting. Det merket jeg med en gang, hun klarte ikke å se meg i øynene. Smerten snakket høyt og tydelig, frustrasjon for alle tapte drømmer fylte munnen hennes. Jeg var der.

Sammentreff kan endre livene våre, på godt og vondt. Situasjoner som virker ufarlige kan fort snu til skrekkelige tilstander som tar fra oss det vi tror vi kontrollerer til vanlig. Sykdom oppstår, livet forandrer seg.

Vi lever gjennom kroppene våre, og når kroppen forandrer seg på grunn av sykdom, forandrer livene våre også. Dette var et sterkt møte. Et møte med sorg og sinne. Et møte med tap og frustrasjon. Et møte med en fortid som kunne ha vært og en fremtid som kommer aldri til å bli.

Et møte med en person som tviler på at Gud eksisterer, fordi Gud kunne ikke finne på noe så ondskapsfull som å ta fra oss livgnisten. Sorgen er tung, sorgen skriker i alle hjørnene. Sorgen minner oss på tidligere ønsker og drømmer, sorgen blir så tung at noen klarer ikke å komme seg ut. De blir begravd levende i mørket en lang stund.

Samtidig, bak sorgen og smerten, så jeg mange glimt av håp. Håp om å leve, håp om å bli elsket i den nye kroppen, håp om å kunne få drømme igjen.

Å være vitne til menneskelig styrke i smerten har noe vakkert i seg. Fordi det er styrken jeg så bak øynene hennes. Fordi det var styrken som kjempet i en uhelbredelig situasjon som kan ikke snus tilbake i tid.

“Vi er glass” sa hun. “Vi er så sårbare, at når vi blir knust vi blir aldri det samme”. Jeg nikket. “Selv om vi prøver å lime oss sammen igjen, arrene forblir. Vi er glass”.

Hun har nok rett. Vanligvis går vi rundt i vår egen forfengelighet og tror at vi er udødelige. Men vi er glass. Og det er nettopp denne sårbarheten som gjør at vi kan møte hverandre i mørket. Selv om jeg har ikke opplevd et like stort tap som hun har gjort, utløpt frustrasjon ga plass under samtalen til et lite smil. Jeg var ikke ute etter et smil, jeg var kun etter å møte henne hvor hun befinner seg nå.

Vi voksne er veldig vant til å gi ubedt råd når en person sliter. De fleste synes det er svært ubehagelig å møte noen som ikke har det godt. Det blir vondt, det blir tungt, det blir en påminnelse om vår egen menneskelighet. Så vi prøver å sette muntlige plaster til sårene som kommer til uttrykk og vi forventer at det skal legges fort. Vi vil ikke være i nærheten av elendighet, vi vil ikke ha det nært.

I dag ble jeg påminnet at livet er urettferdig. Livet kan ta uvante sving og sende oss ut av gårde i rakketfart. Vi kræsjer. Og den som kræsjer når den møter livet i ansiktet må få lov til å ligge nede til den føler seg sterk nok til å godta endringene som et kræsj medfører. I mellomtiden kan vi lære oss å være tilstede, håndtere vår eget ubehag uten å gi råd. Kun ved å være.

Kanskje neste gang jeg møter henne sorgen har sluppet litt tak og hun kan bygge videre livet med endringene som er der.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s