Enda en vanlig søndag

Noen ganger surrealisme henter oss på dramatiske vis mens virkeligheten vipper oss rundt. I dag har det vært en slik dag, hvor en særdeles merkelig start på dagen har styrt meg fram til nå i et tankekjør av stor misnøye.

I natt har jeg vært våken flere ganger fordi jeg er forkjølet og luftveiene liker ikke, i motsatt til meg selv, å være i horisontal stilling. Kl. 05 måtte jeg pusse nesa og når den deilige luften kom inn, sovnet jeg ganske fort. Hodepinen forsvant da oksygen nådde hjernen og lungene fylte seg dypt, så jeg virkelig nøt øyeblikket før øynene lukket seg, godt vitende at det er søndag og ingen vekkerklokke skulle forstyrre meg. Barna klarer seg helt fint om morgen og jeg kunne bare sove ut så lenge kroppen trengte.

Men den gang ei. Kl. 08.30, uten vekkerklokke og uten barn som vekker meg, kom selvsagt katten inn på rommet. Ja, hun har lært seg å åpne dører som står på gløtt, og den 4 kg. klumpen hoppet helt skamløs på senga mi mens hun mjauet misfornøyd, gikk hele veien til puta mi og la seg over hodet mitt mens hun malte i 300 desibel høy. Det føltes i hvert fall sånn.

Så der lå jeg i tåka med tett nese, rennende øyne som nektet å åpne seg, en hårete og høylytt klump som lyktes fullstendig i sitt forsøk å vekke meg. Jeg lurte veldig på hva slags karma var dette og jeg forbannet Pavlov i stillhet. Intenst.

Etter noen minutter skjønte jeg at det var en utopi å få sovet lenger, så jeg sto opp til to gutter som slang på sofaen med dynene sine og hilste gledelig. Den smarte katten ble igjen i senga, mens jeg klarte knapp å ha hodet i oppreist stilling. Jeg skjønte at jeg hadde tapt kampen på en søndag, jeg som hadde gledet meg til å sløve så lenge jeg gadd.

Det var bare å ta seg sammen og lage min mirakuløs te mot forkjølelse, en deilig ferskpresset appelsinjuice og varme opp brød i fred og ro. Mens jeg var konsentrert i disse oppgavene kjente jeg uroen komme inn i kroppen. Stillheten boblet av usagte tanker som svømte i det verkende hodet mitt.

Forkjølelse og politisk frekkhet

Mens jeg sto på kjøkkenet og følte skikkelig synd på meg selv, kom jeg på å tenke på en del kronikker jeg har lest i det siste om og av alenemødre. Jeg hadde ikke tenkt å uttale meg om disse sakene, mest fordi jeg er sjeleglad for at avisene innimellom publiserer saker om hvordan mangfold opplever politiske konsekvenser i hverdagen.

Men jeg kan ikke holde meg likevel, så her kommer tankene mine om saken.

Det er godt kjent at når våre inkompetente og virkelighetsfjerne politikere utarbeider statsbudsjetter er alltid med tanke på at kjernefamilie består av to voksne med full inntekt. Dette er tatt som normen for hva familien er og hvor strukturell sett dekkes også for lønnsforskjeller mellom menn og kvinner ved å forvente at alle vil bo sammen med en annen voksen og være i full arbeid. Dette gjør selvsagt at det finnes mange andre familier som ikke oppfyller disse kravene og dermed sliter økonomisk og psykisk i hverdagen med påfølgende stigmatisering av både voksne og barna. Det er skapt forventninger på hva familier skal gjøre i hverdagen, og om man vil gjennomføre et noenlunde familielivet som den såkalte majoritet gjør, trengs det både forskudd og penger for å få det til.

Hvis man ikke oppfyller forventningene om samfunnsdeltakelse, er det lett å isolere seg, føle skam, føle utilstrekkelighet og en stor grad av utenforskap.

I Norge har vi relative gode ordninger som i det siste har fått oppmerksomhet i media fordi de har ikke vært oppdatert til dagens økonomisk nivå, for eksempel barnetrygd. Nå skal jeg ikke gå inn på dette konkret temaet fordi jeg mener at årsaken til at vi har økt barnefattigdom i Norge og mange voksne som sliter psykisk er nemlig at vår økonomisk system er skapt rundt en type familie med betingelsen av at begge voksne er i full lønnet arbeid, når det finnes stor variasjon både blant familier og blant type arbeid voksne klarer å utføre.

Det jeg påpeker nå er ingen verdens nyhet, og jeg mener at dette er enkelt og greit en sak feministene burde kjempe mye hardere for. Samtidig er det flere faktorer som må gjennomgåes for å kunne gi like muligheter for alle type familier.

Alle som leser denne teksten vet allerede at jeg er tilhenger av 6-timers dag og innføring av borgerlønn. Grunnen til dette er nemlig at det er to mulige løsninger for å dekke behovene for mangfoldet i samfunnet og få til et nytt menneskelig system.

Når jeg tillater meg å drømme om min egen tilværelse, er det mye jeg skulle gjørt annerledes hvis strukturelle rammene hadde både 6-timers dag og borgerlønn som grunnlag for folket.

Jeg orker ikke å jobbe fulltid som jeg gjør. På grunn av mine valg og omstendigheter, og ikke minst normen av to voksne i familien, så er jeg påtvunget til det. I praksis arter det seg slik med at jeg blir oftere syk enn andre fordi jeg går med høyere stressnivå i kroppen over lang tid enn andre, det gjør også meg til en ineffektiv fagperson etter kl. 13 fordi jeg bruker mange krefter de første timene av dagen og selvsagt er jeg fullstendig klar over at jeg klarer ikke å være så mye tilstede for mine barn som jeg ønsker fordi når jeg kommer hjem har jeg ikke tid til å la kroppen hvile en stund. Da er det lekser, aktiviteter, matlaging, tid til gode samtaler, organisering av dagene som kommer og noen minutter til voksenkontakt gjennom nettet. Jeg kunne gjerne tenke meg å jobbe betraktelig mindre enn det jeg gjør, og ha tid til å dyrke grønnsaker og urter, skrive så mye jeg vil om mange forskjellige saker og kunne være ute i naturen mye mer. Å kunne ha overskudd til å ha mer glede av mine egne barn og mine venner.

Jeg vil kunne fokusere på å leve istedenfor å overleve.

Derfor er det ikke rart at i en kronikk hos Dagbladet uttalte en kvinne og alenemor at tilværelset føles klaustrofobisk. Til de grader.

Jeg vil ha meg frabedt å motta gode råd, bank helst på døra til politikerne

I min situasjon skjer det ofte at innimellom har jeg behov til å lufte meg med andre voksne. Om det er blant venner eller med kollegaer, så kan jeg gi beskjed når jeg er sliten, lei meg eller kjenner at jeg på randen til utbrenthet.

Det som skjer i mange tilfeller er at jeg får råd jeg ikke har bedt om. Jeg tror ikke jeg greier å sette ord på hvor nedverdigende det føles. Jeg føler meg klappet på hodet og sett ned fordi jeg greier ikke å ha kontroll over mitt liv. Jeg innrømmer at jeg får lyst til å gråte hver gang noen gir meg råd jeg ikke har bedt om. Tårene kan være en blanding av maktesløshet og slitenhet. Nemlig fordi det er skammelig nok å gå til tider med en følelse av gedigen utilstrekkelighet og samtidig er jeg stolt for at jeg har klart å stå på egne bein som alenemor i snart 8 år. Så det siste jeg vil ha er sympati, men helst å bli sett som en person som har menneskelige begrensninger akkurat som alle de andre og samtidig føler jeg stor grad av urettferdighet fordi vi lever i en neoliberalistisk kapitalistisk system som kveler mennesker som lever utenfor normen.

Derfor, mens jeg fortsatt stekte brød i ovnen i dag tidlig tenkte jeg at alle som har gode råd å gi meg med de beste hensiktene, kan veldig gjerne omformulere dem til krav til våre såkalte folkevalgte. Jeg trenger overhodet ikke å høre at jeg må trene mer for å få overskudd, at jeg burde skaffe meg barnevakt for å få til mer fritid eller at jeg burde være på nettet for å finne meg en kjæreste jeg kan dele hverdagen med.

Jeg kunne føle ekte støtte om flere kunne heve stemmene sine og fortelle at alle familier har rett til god livskvalitet uten stress og økonomiske bekymringer. I tillegg skulle det være fantastisk å kunne leve et liv uten å føle skam og skyldfølelse for å ikke nå til et idiotisk ideal av perfeksjon om hvordan familielivet bør være. Husk at det er valg til høsten, så vær så god og tenk på hva slags samfunn skal vi bygge sammen videre.

Det private er politisk

Psykisk helse kan være skjør innimellom når du er alene. For noen måneder siden var det en person som fortalte meg at jeg måtte passe meg siden barna mine går med arvede klær, og dermed var det fort gjort at senere i livet kunne de havne i kriminelle miljøer. Ja, du kan lese denne idiotiske ideen en gang til, jeg leste det flere ganger selv da jeg mottok den. Jeg prøver å ikke la meg knekke, men å få sånne kommentarer setter tålmodigheten min på prøve. Fornuften er fullstendig klar over at det er den mest nedlatende, ydmykende og paternalistisk utsagn noen kunne lire av seg. Jeg måtte nok en gang ignorere dette og huske på hvor hardt prøver jeg hver dag å være en god mor for mine barn. Det er unødvendig at jeg må gå rundt og føle at jeg må få andres godkjenning til å føle meg som en god mor eller ikke. De eneste som kan vurdere meg som mor er gutta og meg selv, de andre får med seg kun små stykker av hverdagen vår uansett.

Derfor er i disse mørke stunder, når sykdommen inntar kroppen og jeg føler meg sårbar, at jeg må dessverre innrømme at det private er politisk. Det irriterer meg grenseløst, men sånn er det.

Selv om jeg kunne ønske jeg var fullstendig fri og selvstendig, at jeg kunne styre livet mitt uten å være avhengig av grådige politikere solgt til neoliberalistiske krefter,  må vi nok kjempe videre for å ha levelige liv, og det ved å være mer aktive til å oppnå rettighetene vi fortjener som mennesker. Mat på bordet, tak over hodet, tid til hvile og tid til å skape relasjoner er våre grunnleggende behov. Det er på tide å benytte effektivisering og automatisering i arbeidslivet til å høste godene for oss selv.

Så ja, i 2017 tar jeg enda flere steg for å være enda mer selvstendig, enda friere og for å gi enda mer faen. Mens jeg bidrar til å skape et nytt politisk og økonomisk system hjemmefra.

Dere er herved advart.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s