Kvinnekåringer og sympatiske majoritetsforbilder i moteriktige t-skjorter

il_340x270.861792116_4u3x

Vi vet at hver enkelt har rett til å definere seg selv og spesielt når det gjelder feminisme, det som i praksis legges i å definere seg selv som feminist varierer stort. Variasjonen innen feminisme blir ofte kritisert fordi bevegelsen er skapt av forskjellige individer med variert bakgrunn som gir opplevelsen av samme begrepet sitt eget individuell preg. Samtidig, virker det som enkelte i alle slags politiske posisjoner tar i bruk begrepet feminist for å leve det ut som en myk versjon av det liberalistiske systemet, noe som fort blir problematisk og kritikkverdig i mine øyne.

I senere tid har titt og ofte dukket lister av liksom kvinnelige forbilder, kvinnearrangementer med bobler og for å ikke glemme de evig kjedelige såkalte kvinneblader med sine velmenende råd om hvordan være ekte feminist ved å kjøpe t-skjorter eller hvordan empowerment i gründerånden kan hjelpe deg til topps for å ha en liksom opplevelse om at du er vellykket.

Det virker som enkelte finner det lett å kalle seg for feminist kun fordi de er født med vagina og eggstokker.

Hvor ble av den politiske kampen mot undertrykkelse forårsaket av kapitalismen og de store monoteistiske religioner? Hvor ble av den tverrfaglig politisk søsterskapet for å kjempe for felles saker i dette råttent og mannsdominert system?

Som radikal feminist finner jeg denne tendensen lettvint og problematisk fra flere sider. Hvorfor tillater vi at feminismen blir kommersialisert og utvannet? Hvor havner kritisk tenkning for å velge våre forbilder og våre uttrykk i den feministiske kampen? Senest for tre uker siden etterlyst Kadra Yusuf kritisk tenkning og mer politisk engasjement blant kvinner og det skapte en furore uten lykke.

For meg virker det som at vi er i ferd med å utvanne feminisme til et kosehjørne hvor enkelte grupper av kvinner setter et overfladisk preg til vår sosiopolitisk bevegelse.

Derfor har jeg forsøkt å beskrive hva feminisme handler for meg og som jeg kunne gjerne ønske flere kunne dele.

Feminisme er solidaritet

Rangering av kvinner anser jeg som et usolidarisk verktøy for å få frem et utvalg kvinner som etter hver forfatterens smak er viktige i feminismes kampen. Som personlige meninger er det forståelig at hver av oss kan ha våre forbilder, det er jo noen å strekke oss etter siden de har tatt sine kamper før oss.

Hvis vi derimot tenker på felleskapet, hva gjør rangering av kvinner lagd av kvinner for solidariteten i bevegelsen? Er ikke rangering, kåringer og lister grunnlaget for en slags konkurranse for hvem har gjort mest eller har vært mest synlig? Jeg er sterk tilhenger av å løfte andre kvinner fram, men da må vi som bevegelsen tenke på om det er solidarisk å løfte kvinner som allerede har en tydelig stemme i offentligheten eller om vi skal fremme saker som enten vi har klart å endre eller som krever å kjempes videre for.

Lister av kvinner er et unektelig kilde for naturlig utestenging godt basert på konkurransetenkning i kapitalismen.

Selv om vi tar store andeler navn for å lage bok om glemte historiske kvinnelige figurer som Marta Breen har skrevet, kommer det alltid til å utelukke hverdags kvinner som kjemper for sine rettigheter hver dag og deres stemmene kommer antageligvis aldri til å bli hørt. Deres handlinger kommer aldri til å bli kjent selv om de gjør andres liv bedre også.

Det er litt av det samme ideologisk prinsipp i å basere seg på individuelle konkurranse for å få til en bedre livskvalitet. Her har vi eksempler på kvinner som etterligner den typiske neoliberalistisk system, som mener at uansett hva bakgrunnen din er, kjemper du hardt nok kan du oppnå et bedre sosial status. Denne individualistisk tilnærmingen er et godt kjent kapitalistisk symptom kledd i vellykket glans. Et eksempel av dette tenkning er konservative kvinner som Sylvi Listhaug. Hun uttalte nylig på TV at kvinner må kunne velge en god mann for å kunne leve et godt liv. Så selv om hun kaller andre kvinner for elitefeminismer når hun egentlig mener akademiske feminister, det er soleklar at hun er et eksempel på liberalistisk feministisk kvinne.

Disse neoliberalistiske feministiske kvinner eksisterer, og er stolte bærere av neoliberalismes verdier.

Feminismen ønsker ikke individuelle heltinner som kjemper seg opp i det eksisterende systemet, men derimot heltinner som sammen kan kjempe for å skape et nytt system hvor det blir unødvendig å måtte kjempe seg frem.

Mitt ønske er å få til solidaritet i praksis, ved å løfte kvinner på tvers av klasser for å finne felles treffpunkter. Det er gjennom solidaritet vi kan erstatte patriarkatet, det er gjennom solidaritet ved å anerkjenne våre forskjeller og bruke dem til å styrke mangfoldet vårt at vi kan utdatere et neoliberalistisk system som undertrykker og utnytter kvinner, barn og en stor andel menn på verdens basis. Vi kan skape et system som er mer horisontal organisert og hvor klasseforskjellene viskes bort. Sammen må vi sikte på å skape et system som tar vare på mennesker og på kloden.

Feminisme er mangfold

I kvinnerangering av forskjellige art finner vi hovedsakelig hvite streite funksjonsfriske kvinner. Rangering av kvinner er i seg selv tvilsom, men å velge nok en gang representanter for den såkalte europeiske majoriteten i tillegg, gjør lista til et snevert, rasist og klassist affære.

Vi må være bevisste på at som europeere tross alt, vi er ikke ferdige med vår antikolonialistisk kamp som nå gjenspeiles med å kjempe mot transnasjonale handelsavtaler, utnytting av naturlige ressurser gjennom multinasjonale selskaper og internasjonal gjeld mot bestemte land.

Feminister burde se på mangfoldet blant oss og bli bevisste på å inkludere forskjellige grupper kvinner som jobber for erstatte undertrykkende strukturer i samfunnet ikke bare i Europa men resten av verden også. Hvis vi på død eller liv skal drive med den utmattende oppgave av å vise enkelte kvinner frem, må vi sørge for å streve etter å vise til interseksjonalitet i praksis. Hvordan kan lister med hvite kvinner vise til kvinnelige forbilder i Norge i 2017? Hvor ble av mørke kvinner, skeive kvinner, transkvinner eller funksjonshemmede kvinner som kjemper for å gjøre livet for mange andre kvinner i Norge ikke bare bedre og morsommere, men også tryggere og mer rettferdig for alle?

Jeg er vestlig innvandrer og jeg relaterer overhodet ikke med kvinnene på disse tåpelige kåringer. Temaene disse kvinnene tar opp relaterer jeg til, helt klart. At deres bidrag er og har vært viktige for temaene de har representert, uten tvil. Men lever vi i det systemet vi ønsker og fortjener? Når enkelte hvite privilegerte kvinner mener at feminismen har spilt sin roller lurer jeg veldig på, har vi fått til likelønn? Har vi endret det å se menn som normen i debattene? Har vi fått til en velfungerende rettssystem for kvinner? Har vi avskaffet kjønnslemlestelse mot kvinner? Har vi blitt kvitt æreskultur? Nei, vi lever fortsatt i undertrykkende strukturer hvor kvinner er fortsatt de største tapere så feminismen haar overhodet ikke spilt sin rolle ennå.

Det er høyst nødvendig som radikal feminist å være kritisk til ens egne tanker. Utvalget av kvinner på disse kåringene er alltid snevert og gjemmer seg bak et typisk etnosentrisk visjon. Så mange virker å tenke at så lenge vi middelklassen har det godt i Europa, kan resten av våre medsøstre som lever under dårligere vilkår i Norge eller i andre steder i verden kan de takke seg selv for å ikke ha kjempet nok for sine egne rettigheter. Det må gå an å inkludere bredere og spesielt med tanke på at feminismes kampen er hovedsakelig en strukturell kamp hvor vi er alle fanget i. Vi bør ha plass til feminister som jobber på konkrete områder hvor vi må fortsatt kjempe for å vedlikeholde grunnleggende rettigheter våre mødre og bestemødre kjempet seg frem til som innen kvinnehelse og representasjon i media. Men kampen er større enn som så, feminismes mål er å endre strukturene som undertrykker, utnytter og mishandler kvinner og en god del menn.

Mange nevnte kvinner på listene er og var uten tvil dyktige kvinner som belyser enkelte typiske feministiske kvinner gjennom arbeidet sitt. Men det er alltid noen som står etter min mening helt ufortjent utført på en liste som forbilde for noe som er en helt alminnelig menneskelig rett; å ha en mening om et tidsaktuell tema.

Feminisme er klasse- og systemkamp

Jeg har sett flere ganger at på disse listene står dronning Sonja, Hillary Clinton eller Erna Solberg blant andre, utført som kvinner som utgjør en forskjell for andre kvinner i Norge og den vestlige verden. Det må jeg ærlig innrømme at jeg kan ikke forstå hva har enkelte privilegerte kvinnelige figurer gjort for bevegelsen, bortsett fra å ha tidsriktige meninger om temaer vi har lenge kjempet for. Det samme gjelder andre kvinnelige figurer som løper neoliberalismes ærend og i sine politiske agendaer står soleklare tiltak som fører til større sosioøkonomiske ulikheter.

Denne kritikken om manglende kritikk av det kapitalistiske systemet er ikke nytt, Bodil Christine Eriksen skrev i artikkelen sin Den klasseløse feminisme historie at «Den venstreradikale kvinnebevegelsen har i alle fall ikke prioritert kritikk av det kapitalistiske systemet de siste 30 årene, men derimot saker som har fått tilslutning fra svært ulike politiske leire. Tendensen ser ut til å være den samme i hele den vestlige verden.

Hvorfor ble det slik? Kanskje har forestillingen om felles kvinneinteresser skygget for andre og motstridende interesser. Kanskje har det relativt egalitære Norge, eller Norden, gjort klassekampen mindre påtrengende.»

Alle mennesker har rett til å ha egne meninger og enkelte befinner seg i posisjoner hvor meningene blir offentliggjort kun på grunn av vervet sitt. Dette er jo helt åpenbart og fortsatt ikke spesielt banebrytende. Å påstå at for eksempel dronning Sonjas meninger, en person som representerer en utdatert og føydal institusjon som kun høyklasse kvinner kan relatere til, gjør Norge til et bedre sted å være for damer, kan ikke tas som et seriøs forbilde for de fleste av oss dødelige.

Ingen kongelig eller høyklasse kvinne har noensinne uttalt seg verken politisk eller radikalt om konsekvensene av dobbelt arbeidsmengde for kvinner, likelønn eller sykefravær som eksempler av strukturer som må endres for å få til en bedre hverdag for kvinner.

Mange kan mene at det inngår ikke i deres oppgaver å bli politisk involvert, samtidig kan det ikke tas på alvor at en kongelig kan være et forbilde av klassekampen radikal feminisme står for.

Hvis det er noe institusjonen disse kvinner representerer har gjort er å vise til en gammeldags og passiv kvinnerolle hvor selve institusjonen har sære privilegier på bekostning av den store arbeiderklassen. At en dronning eller ei prinsesse kan være et sympatisk skikkelse som blir pent markedsført er ikke feminist. Det er nemlig et praktfull eksempel på hva venstreradikal burde feministene kjempe mot, og det er nemlig klasseforskjeller.

Når det gjelder enkelte kvinnelige politiske figurer gjelder samme prinsippen. De fleste av disse politikerne kommer fra velstående kår hvor de har et solid nettverk innen politikk og som har sjeldent arbeidet fram fra grasrota for å løfte prekariatet. Å påstå at Hillary Clinton er et forbilde for feminister vil jeg ha meg frabedt for. Hvis vi vil opprettholde status-quo i systemet så selvsagt er hun en perfekt kandidat til oppgaven, fordi hun og hennes kvinnelige likesinnede vil kun ha kvinnelig representasjon i samme gammeldagse systemet. Det er godt mulig at de har et modern syn på enkelte saker men ingen med kritisk sans kan heller ikke mene at Erna Solberg eller Siv Jensen for den saks skyld har gjort noe som helst for å endre systemet her i Norge. Tvert imot. De har nemlig bevisst disse fire årene at de er stolte medlemmer av den gamle neoliberalistisk klubben slik Margareth Thatcher var. Alle disse kvinnene har gjort forskjellene større i samfunnet, de har minsket livskvaliteten for de som allerede har lite og de har fylt lommene til de som allerede har mest. Det stikk motsatt feminismen står for.

Feminisme er miljøkamp

Når vi først tenker at feminisme er en bevegelse som kjemper mot det neoliberalistiske systemet og innen det kapitalismen som sverger til evig vekst i økonomien, da mener jeg at feminister må være miljøbevisste og forhåpentligvis miljøforkjempere. Dette er et nytt trekk å legge inn i feminisme de siste 20 årene når vi har forstått hvordan blandingen av neoliberalisme og neokolonialisme fører til klodens ødeleggelser.

Jeg mener det er høyst uforståelig at noen som kaller seg for feminist oppfordrer til økt forbruk av varer som går utover å dekke våre grunnleggende behov. Dette er en paradoks av våre tider og en sikker tegn av kommersialisering av deler av den feministiske bevegelsen.

Det kjøpes helt ubevisst produkter for å få til en kropp for å tilfredsstille etter syke skjønnhets idealer bestemt av menn, vi kjøper t-skjorter med «En feminist ser sånn ut» skrift på mens vi oppfordrer hele venninnegjengen til å gjøre det samme og til jul har vi lange lister med siste designvaser vi så i den siste tåpelige kvinnebladet vi leste og hvor de mente at livet kunne ikke være det samme uten. Handle, handle, handle, forbruke, forbruke, forbruke. Så mange er fortsatt lydige til gamle økonomer som mener at vi må forbruke for å opprettholde velferdsnivået, men når skal vi bestemme oss for å endre systemet som spiser opp våre naturlige ressurser og forsøpler jorda vår med vårt fullt og bevisstløs deltakelse? Hvorfor nyter noen feminister å havne i narsissistiske empowerment forklaringer som svømmer i neoliberalistisk opprettholding?

Mange velger å bli en del av det neoliberalistiske hjulet, holder den i best velgående ved å kjøpe enkle markedsføringstriks kun for å selge en slogan. Det er våre gjennomtenkte handlinger i hverdagen som teller, ikke ordene vi pynter oss med.

Ekte feminister har vært og igangsatt resistansen mot fracking i USA, det er jo ekte feminister som står bak resistansen mot neokolonialisme i hele Latinamerika, det er også ekte feminister som kjemper for å komme seg til fredsforhandlinger i store geopolitiske bevæpnede konflikter og det er også feminister som organiserer kollektive kvinnehus både i Spania og Hellas for å hjelpe mennesker med kortreist mat, klesbytte og tjenestebytting for å få til en levelig livskvalitet. Disse kvinnene skaper strukturer som dekker hullene i systemet. Skulle vi følge Kuhn og sin berømte paradigme, når et system har så mange feil er det på høy tid å finne opp et nytt og bedre fungerende system. Her må hvit vestlig europeisk feminisme virkelig sette arbeid i gang for å skape et nytt system.

Feminisme kjemper for sekulære stater

Kvinner har historisk sett fram til nå undertrykt og grov misbrukt i religionens navn. Dette er ikke som har stoppet, dette lever i beste velgående i mange land og påvirker på dødelige vis over mange jenter, kvinner og alle mennesker som anses å ha kvinnelige trekk.

I Norge er ikke staten sekulær, og det virker som de fleste synes at dette er uproblematisk. Jeg derimot mener at det er et stort problem å leve i land hvor staten og religion er ikke skilt fra hverandre. Religionen har ofte blitt misbrukt for å begrunne varierte former for undertrykkelse som rasisme og kolonialisme. Derfor er det viktig å ikke glemme å fjerne undertrykkende religiøse strukturer i kampen vår.

Dette gjelder absolutt alle monoteistiske og polyteistiske religioner som har tilknytning til politiske strukturer. Åndelig utvikling og øvelse er jo et menneskelig rett men det må forbli privat. Politiske strukturer må sørge for at alle mennesker uansett bakgrunn får sine rettigheter i behold, og vi ser dessverre ennå hvor mye lider spesielt kvinner i mange land på grunn av religiøs innblanding i politikken.

Mange kvinner i store deler av Latinamerika, sør-øst Asia og store deler av Afrika er ofre for religiøs undertrykkelse i form av straffeforfølgning på grunn av abort, frihet i valg av partner eller død på grunn av å bli født i et bestemt kjønn. Mange av disse situasjonene er resultater av innblanding av religion i områder som er svært rammede av postkolonialistiske og neoliberalistiske strukturer.

Feminisme må være religionkritisk, ikke for å nekte mennesker sin åndelig utvikling men for å sikre at offentlige systemstrukturer sørger for å ivareta menneskerettighetene uavhengig av bakgrunn.

Mangfoldige veier til felles mål: et nytt sosioøkonomisk felleskap

Jeg etterlyser kritisk sans hos hver enkelt som velger å kalle seg for feminist og jeg ønsker en stor endring av den venstreradikale feministisk bevegelsen. Det er ikke mye å be om, og vi er faktisk helt nødvendig for å ikke miste oss selv i pyntelige detaljer som gjør neoliberalisme tilsynelatende lettere å leve i men fortsatt like råtten i strukturene som den er.

Det er en berikelse å ha mangfold blant feminister og hva vi mener er viktig kan variere fra tid til annen. Det må vi for all del beholde uten å miste våre felles mål for det og uten å beskylde hverandre på paternalistisk vis om hvordan sakene skal løftes fram. Det må være rom for kritisk tenkning og søstersolidaritet i bevegelsen over hele kloden og sett fra øynene til kvinnene i land hvor hverdagen deres er dødelig.

Det finnes utallige kvinner der ute som gjør både Norge og resten av verden til et bedre sted å være. Istedenfor å fokusere på å plukke ut sympatiske kvinner som bruker fine moteriktige t-skjorter i håpløse lister, kunne jeg gjerne tenke meg å bruke tid og krefter sammen på å få til reelle strukturelle endringer, bli ferdig med patriarkatet og få til reell likestilling med mindre klasseforskjeller og trygge bærekraftige hverdager for alle sammen i et nytt sosioøkonomisk system.

 

 

Advertisements

3 thoughts on “Kvinnekåringer og sympatiske majoritetsforbilder i moteriktige t-skjorter

  1. Du adresserer dette til en viss grad, men for meg fremstår dette som noe uklart så ser gjerne at du oppklarer; jeg leser til tider feminister som skriver at “feminism is the radical notion that women are people” og lignende. Tar du da avstand fra slike utsagn?

    1. Hei Lars,
      Jeg skjønner at det fremstår noe uklart i teksten men jeg tar ikke avstand fra slike utsagn.
      Det jeg forsøkte å adressere i teksten min er følelsen jeg og mange andre har om at europeiske feminister virker til å ha mistet målene med feminisme og hvilke rammer skal vi skape for å få de til.
      Selve definisjonen i klassisk feminisme er jeg enig i, måten begrepet blir implementert i praksis i det siste er jeg uenig i.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s