Sårbare barn i barnehage, sårbare voksne i helsevesenet

Sårbare voksne
Bilde: Telen.no

Endelig har jeg lest ferdig boka «Sårbare barn i barnehagen» fra Lene Cathrin Hansen. Boka er en liten juvel for alle som jobber med mennesker, ikke bare med barn.

Boka er kort, direkte i sin tale men på ingen måte lettlest. Nemlig fordi når andre bøker baserer seg på metodologier og instrukser for å oppnå synlige mål, oppfordrer Lene oss til å by på oss selv i møte med mennesker i vanskelige livssituasjoner. Som fagpersoner er det alltid enkelt å forholde oss til prosedyrer basert på fornuften og forskning, mens i boka kommer med en tilleggs oppfordring. Den oppfordrer oss til å bli kjent med oss selv for å kunne være modige i møte med arrene noen mennesker bærer på grunn av vonde opplevelser.

Boka oppfordrer oss til å se oss i speilet og håndtere vår eget ubehag for å kunne være fullt tilstede for et annet menneske. Samtidig er vi vår viktigste redskap i møte med andre når vi jobber ut ifra reflekterende medmenneskelighet.

Ensidige helsevesenet

Selv har jeg jobbet med og for voksne mennesker de siste fire årene innen rehabiliteringsfeltet. Riktignok er arbeidsplassen min beskrevet som et sted for somatisk rehabilitering. Jeg har alltid stusset på hvordan kan det være mulig å bistå andre mennesker i forskjellige overganger i livet kun ved å behandle den fysiske delen av kroppen. Følelser, psykisk helse, tidligere erfaringer legges også vekt på i tilbudet vårt men det kommer mer i bakgrunnen.

Det gir selvsagt ingen mening, men det er nå slik vestlige helsevesener har blitt organisert. Vi har partert kroppene våre i deler for å øke vår medisinsk kunnskap og forståelse, men vi har glemt å sette delene tilbake til sin opprinnelig helhet igjen i vårt tilbud for pasienter.

Mangelen på helheten opplever jeg som fagperson ukentlig. Jeg er heldig for å få snakket med mennesker som har hverdager som tilsynelatende kan virke veldig annerledes enn min. Hos mange kan somatiske endringer kompenseres på forskjellige måter. Samtidig, er i møte hos mennesker med usynlige arr de mest utfordrende for meg.

Og det er for disse situasjonen, at jeg mener at boka er et godt verktøy også for oss som jobber med voksne i andre fagfelter.

I mitt arbeid vurderer jeg ut ifra samtaler og såkalte standardiserte verktøy. Det er nødvendig og nyttig å ha disse redskapene, men mange ganger kommer de til kort. Noen ganger har jeg møtt mennesker som dekker arrene sine med ord mens kroppene deres forteller noe helt annet. Å være voksen og sårbar er ikke nødvendigvis noe alle orker å ta seg av i et samfunn hvor alle kan bli presset til å bære vellykkede fasader innimellom. Samtidig har jeg møtt mennesker som har uttrykt følelser og fortalt om vonde erfaringer, og i disse tilfellene er det jeg som har kommet til kort.

Sårbarhet i mellommenneskelige relasjoner

Uansett på hvilken måte er denne sårbarheten uttrykt, rører bestandig noe ved meg. Det kan være gjenkjennelse av det som blir fortalt eller hjelpeløshet for å høre hva andre har opplevd uten å ha blitt sett eller hørt.

Mange voksne bærer arr av omsorgssvikt i barndommen, mange voksne bærer arr av mobbing i oppveksten, mange voksne bærer arr av ufrivillig deltakelse i militære konflikter.

Uavhengig av kilden til sviktet, omfanget av hva noen greier å overleve går innpå meg. Jeg blir rett og slett sint og lei meg på deres vegne. Innimellom, greier jeg å vise min egen sårbarhet overfor dem, selv om enkelte mener at sårbarheten er ikke en del av det å være profesjonelt i mellommenneskelige relasjoner.

Hva gjør med dem at jeg blir bevisst på min egen sårbarhet, vet jeg ikke. Når disse situasjoner oppstår er ordene vanskelige å bære for begge partene. Jeg sliter både med å håndtere mine egne reaksjoner og med å følge hva målene med deres opphold hos oss er.

Ja, å håndtere situasjoner som er emosjonell ladet er utfordrende for meg, men desto vanskeligere er å måtte gi anbefalinger på hva som skal til for at vedkommende skal kunne bli en produktiv del av samfunnet. Der får jeg store indre konflikter.

Et fragmentert system i en forventningsfull voksenverden

Slik jeg forstår det, er budskapet i boka et fantastisk utgangspunkt for egen refleksjon fordi boka er ikke fullt av metoder men av human fokus. Dessverre, i møte med voksne har vi noen strukturelle og organisatoriske rammer barnehagen heldigvis ikke har.

Jeg synes at vi har større rom for å vise sårbarhet i møte med barn enn med voksne. Som voksne har vi en rekke forventninger tilknyttet til alder som vi ubevisst bærer med oss. Disse forventningene er pilarene vårt samfunnssystem er bygd på. Det er nemlig hva boka tar også opp, hvordan kan vi som fagpersoner håndtere våre egne forventninger i møte med andre

Voksne må være produktive– Denne forventningen har vi alle innebygd i større eller mindre grad. Vår voksne identitet er basert på vår mulighet og interesse i å delta i det lønnede arbeidslivet. Dessverre er det slik at enten vår fysisk kropp eller i noen tilfeller arrene som bæres for store til å kunne gi av oss selv. I boka omtaler Lene noe som kalles «overlevelsesmodus». Vel, enkelte vokser seg ikke ut av det og det betyr at de bruker dagene sine til å ta vare på seg selv, noe som koster med all den energien de har i løpet av en dag. Hvis du har interesse i dette, finnes det utallig forskning på hvordan stress over tid påvirker kroppen, alt fra hjernen til musklene.

For min del havner jeg i vanskeligheter i mitt arbeid når jeg ser helt klar at vedkommende har mer enn nok med seg selv å gjør, men systemet forventer at jeg og mine kolleger skal trylle en magisk formel for å tilbakeføre god helse ved å «ignorere» arrene, slik at personen kan bli en produktiv del av samfunnet igjen. At mennesker har rett til et godt liv uavhengig av hva økonomiske systemet måtte mene, er det sjeldent det diskuteres.

Voksne må klare seg selv– Mange tenker at den dagen vi fyller 18 år klarer vi nesten på mirakuløs vis å kunne ordne livene våre uavhengig av hvor vanskelig det kan oppleves til tider. At noen bærer skam, slitenhet eller rett og slett vonde erfaringer med seg, er noe de må selv jobbe med.

I boka minner oss Lene på at det tar et helt landsby å oppdra barn men det er sjeldent vi hører det samme når det gjelder å ta vare på voksne. Å ta vare på hverandre. Da forventes det at som voksne skal du oppsøke den hjelpen du trenger for å kunne oppfylle forventning 1.

Individualiteten oppnår skrekkelige høyder og det sniker seg imellom i oss som fagpersoner. «Er det ikke bare å ta seg sammen?». Nei, det er jo ikke det. Noen ganger er vonde opplevelser for tunge å bære for den ene uavhengig av hvor liten samme opplevelsen kan virke for en annen.

Voksne er ikke sårbare– Som nevnt tidligere, i dette selfie- og statusoppdateringssamfunnet er det lite rom for å vise sårbarhet. Riktignok kan oppleves det lettere å være sårbar når du ikke må sitte foran dine 300 Facebook venner, fordi hvis vi fokuserer på boka, er det sårbarheten i mellommenneskelige møter ansikt til ansikt vi lærer av.Det blir straks vanskeligere å vise sårbarheten som voksen i møte med en fagperson og hvor du kan føle deg i en avmakts posisjon. Dessverre kan dette oppleves som vanskelig fordi vi forveksler sårbarhet med å vise svakhet.

Jeg må si at jeg følger meg ydmyk i møte med mennesker som tør å vise sårbarheten sin og får vondt inni meg når jeg opplever at andre mennesker bærer sårbarheten helt alene. I første tilfellet, som fagperson kan jeg oppleve å bli fullstendig oversvømt av vanskelige følelser i møte med ubehagelige fortellinger. I andre tilfellet er maktesløsheten for å ikke kunne ha nok tid til å skape et tillitsforhold som den andre kan støtte seg til.

En liten dose refleksjon hver dag

Det er mye mer jeg kunne ha skrevet om hvordan boka rørte noe ved meg både gjennom språket og med budskapet. Det viktigste er ikke nødvendigvis å gå i dybde av mine egne refleksjoner som fagperson, men å løfte ideen om at en liten dose refleksjon hver dag om våre egne tanker, følelser og reaksjoner i møte med andre mennesker er god for alle sammen.

Boka er virkelig et vidunderlig refleksjonsverktøy for hvem som helst. Lærer vi å kjenne oss selv bedre, kan vi skape et bedre samfunn å leve i.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s